Andreas Glandberger og Ulf Ekman tidligere i vår. Andy gikk frem til scenen og ville avtale et møte med Ulf. Det var han, ulikt flere av sine andre pastorkolleger, ikke interessert i.
Andreas Glandberger, bloggeren som ble en pine for troseliten
Denne bloggen er egentlig lagt ned, men jeg har en bloggpost jeg mener kan passe på denne siden. Det er lenge siden jeg skrev her. Jeg brukte denne bloggen til ganske interne skriverier om diverse ting på godt og vondt fra tiden i trosbevegelsen. På en måte var det en slags nostalgiblogg. På en annen side var den et oppgjør med deler av det i vår bakgrunn som ikke kan betegnes som annet enn reinspikket sekterisk galskap.
Selv er jeg ferdig med mye av rasket fra denne tiden, og derfor var det ganske naturlig å legge ned denne bloggen etter halvannet år med skråblikk fra 2006 til et stykke ut i 2007.
Men jeg har en kompis som har fortsatt å skrive. Andreas Glandberger, som har bakgrunn fra svensk trosbevegelse helt tilbake fra starten på 80-tallet, har gjennom ulike blogger fått sterk gjennomslagskraft på det han har skrevet om sine erfaringer.
Helt kort kan jeg si at 36-åringen Andreas Glandberger vokste opp i Uppssala på 80-tallet og fikk med seg den drøyeste tiden fra Livets ord. Han har skrevet utrolige historier om hva predikanter fra den tiden kunne fortelle ungdommene i skolen. Han kan fortelle rystende historier om det som i dag burde bli omtalt som psykiske overgrep. Han har også kommet med personlige historier om hvordan han ble rådet av kristenledere til ikke å gifte seg da han hadde funnet sin kjære. Det var visst feil, sa de.
I dag; flere år senere er Andy firebarnsfar med barn i konfirmantalder. Han er fortsatt gift, mens ledere som skapte pes for ham, selv er skilte med rotete privatliv.
Årsaken til at jeg skriver dette er at Andy på tredje året fortsatt tar et oppgjør med sin bakgrunn uten at han er bitter, sur eller ufin i sine beskrivelser.
Han skriver på bloggen sin hvordan han flere ganger har reist til Uppsala og møtt sine tidligere ledere og pastorer. Noen av dem møter ham og snakker ut, mens andre skifter ansiktsfarge og tramper bort.
Andy er en av dem jeg kjenner som beholder roen og fatningen i sin kritikk. Han har måtte tåle ganske mye manipulerende usakligheter også. Alt fra andre kristne som bare vil glatte over og glemme under parolen: Vi må gå videre, til Ulf Ekman som rett og slett snakket om et demonisk angrep fra bloggere i sin nyttårstale foran dette året.
Selvsagt er det naturlig å tenke at Andy er en av dem han tenker på og det må være tungt når man blogger i all ærlighet og bli plassert i feil hær.
Men samtidig; Dette er jo midt i kjernen av det Andy tar et oppgjør med: Hardhet, nedhøvling, arroganse og liten selverkjennelse i en bevegelse med visse sekteriske trekk.
De siste årene har jeg ikke klart å følge med på all debatt om katolisisme, enhet og mye annet som har skjedd på bloggene til Andy. Jeg har fått med meg litt i bruddstykker. Likevel har jeg fått med meg at Andy sine innlegg har skapt stor debatt og mange reaksjoner. Jeg vet at mange er møkk lei av det han skriver, at noen også bruker total ignorering og utfrysing av ham.
Forklaringen på sistnevnte er jo klar: Det Andy skriver er ubehagelig for dem som bare vil glatte over og gå videre uten å ta oppgjør. I tillegg er Andy en fra innsiden, som ikke er bitter, frafallen eller sur. Dette er livsfarlig for dem. Jeg tror at Andy er en viktig fyr, og spesielt er han en viktig stemme for dem, som falt av lasset i 1991, for så å bli overkjørt av et tungt godstog kalt svensk trosbevegelse.
Jeg kommer fortsatt til å lese det Andy skriver og jeg vet at det kommer til å komme spennende resultater i fremtiden. Det finnes folk i systemene med myke hjerter og det vil overraske når de forteller sin historie. Dette vet Andy mer om og det kan bli spennende om han får anledning til å kunne skrive om dette på et eller annt tidspunkt.
Noe av det som gjør vår tid spesiell er at det de nye sosiale mediene og bloggene gjør at det er mulig for alle å få frem sin egen stemme. Det er ikke lengre slik at man må skrive leserinnlegg til kristne aviser og blader for å nå frem med sin versjon av virkeligheten.
Ulf Ekman kalte det de hadde opplevd fra en del bloggere som et demonisk angrep. Det får være Ekmans opplevelse og vurdering.
Det som uansett er sikkert er at mange av de stemmene og historiene som for 15 år siden aldri villet kommet frem, de kan vi høre nå.
Det vil si ikke alle av dem; Andy har presseetikk også på bloggen. Mange av historiene må han bare holde tilbake av hensyn til enkeltpersoner.
Jeg anbefaler med dette Andys blogg på det varmeste.
